Skap magi i klasserommet for ditt ADHD-barn.

Har du enda ikke lest boken om «Turbo Tore»? Boken handler om den lille gutten fra Kjøllefjord som sliter med å forstå seg selv. Samtidig skjer det noe med kroppen hans som ingen andre forstår heller. Og Tore har en hemmelighet. ny-header-igjen

Hvor lenge skal «ADHD» være et enormt problem i skolen, uten at vi gjør noe med det?

For mange av oss med ADHD er energien, skapertrangen og uroen i kroppen det største problemet, for alle andre en oss selv. Det er ingenting som gir meg så mye som når jeg kan skape noe, lage noe, eller bare være i bevegelse. Men dette må skje når JEG føler for det. Jeg hadde blitt gal om jeg ikke kunne ha danset, eller brukt beina mine når jeg har lyst til det. Om jeg ikke får ut energien inni meg, så blir jeg sur og forbannet. I voksen alder bestemmer jeg jo selv når jeg vil danse eller bruke energien til noe nyttig, men det gjorde jeg ikke som barn.

11133790_10155528546060160_286951639522587965_n

Når jeg var barn var det andre som skulle bestemme over mine bein og tanker. Hodet mitt skulle være klar til å lære fra klokken 08.30 til klokken 14.10. Mange barn med ADHD har ikke venner, og har ikke samme hverdager som de andre i klassen. De føler seg alene, sliter med selvtillit og naturlig nok blir ikke skoledagen helt a4. Dette er et enormt problem for mange barn, uten at vi prater om det. De som ikke innser at dette er et problem, er de som faktisk ikke er klar over denne problematikken.

Jeg var ALDRI klar for å lære så tidlig på dagen. Jeg hadde kanskje ikke sovet om natta, spist frokost eller fått utløp for energi og kreativitet. Klasserommet var den første plassen jeg måtte sitte i ro på hverdagene. Da var det en nytteløs kamp med skolen, hver dag, om å klare skoledagen slik som alle de andre. Tankene om hvem jeg var og hvorfor jeg ikke var som de andre var viktigere tanker en matematikk og krisendomslære.

Det var de voksne som måtte si at det var «ok» og gå seg en tur. Om det ikke passet deres timeplan, så måtte jeg prøve så hardt jeg kunne å sitte i ro.Hvordan skulle jeg klare å gjøre skolearbeid, når den største jobben var å faktisk sitte helt i ro. Det var de voksne som skulle bestemme når hodet mitt var klar for å lære noe nytt, og om jeg ikke gjorde som de sa, så ble det bråk.

 

Jeg kan fortsatt kjenner angsten i kroppen når jeg tenker tilbake på skolen i Kjøllefjord på midten av 90-tallet. Et svett varmt klasserom. 16 elever. Læreren prater om ting jeg ikke forstår noe av. Jeg er gira. Jeg har en energi som skulle vært fordelt på ALLE i klasserommet.  Det eneste jeg har lyst til er å løpe så fort bena kan ta meg. Overalt, hvor som helst. Jeg er ikke åpen for å lære. Læreren prøver å finne flest mulige løsninger som får meg til å holde kjeft, før de sender meg ut av klasserommet.

Men i klasserommet sitter en rolig Magnus som prøver som best han kan å sitte i ro. Fingrene trommer i pulten, beina rister og hodet har tusen tanker. Tanker om hva alt jeg kunne gjort, FRAMFOR å sitte i klasserommet. 

Til slutt klarer ikke læreren synet av meg, å sender meg på hodet ut av klasserommet, med rævva først. 

Jeg løper ut av skoleområdet. Mot idrettshallen. Når jeg kommer opp den avlange bakken til fotballbanen ser jeg en fotball midt på banen. Jeg løper  så fort jeg kan. Og sparker den. Jeg sparker så hardt jeg klarer. Fotballen flyr igjennom luften…den lander i høyre hjørnet på målet som står på andre siden av banen. SCORING !

Det er dette jeg mener med at ADHD kan ta deg hvor som helst. Hadde jeg ville drevet med fotball hadde jeg sikkert spilt på «Manchester United»  nå, som er mitt favorittlag. Om du putter all energi i kroppen, i den ene tingen du vil drive med, så kan du bli hva du vil. 

Jeg gikk glipp av folkeskolen, fordi ingen på min skole skjønte hvordan de skulle ta seg av meg. Jeg ble ikke sett, og vi ble ikke hørt. Hvem tapte? Jeg gjorde jo det, fordi jeg følte meg som en idiot når jeg skulle begynne på VGS. Jeg kunne ikke matte eller naturfag. Jeg skjønte ikke hva ordet «Ironi» betydde engang. Ironisk når man tenker på hva jeg jobber med i dag.

Samtidig må vi huske at det er de voksne som har ansvaret for å lære seg mest mulig om diagnosene til de barna som er rundt dem. Har du tatt på deg jobb som lærer, pass på å skaffe deg ALL info du kan få. Skap magi i klasserommet, for alle som sitter der. 

14316818_1054020667981218_5522298287166073311_n

Mange familier/skoler/lærere tar ikke hensyn til det barnet de har med ADHD. De har ikke prøvd å forandre aktivitetsnivået, matvaner eller andre ting som kan spille inn på hvordan barnet er fysisk og psykisk. De lar dagene går, og tror at husarrest og kjeft er det som hjelper. Ja, kanskje noe fungerer, akkurat nå. Men hvordan blir det når barnet vokser opp? Skal han eller henne måtte havne i fengsel fordi de ikke vet hvordan de skal takle seg selv ? Skal de måtte medisinere seg på hasj og alkohol for å få ro i kroppen ?. Skal man ikke bare gjør jobben nå, med å finne ut hvordan man kan få mest mulig positivt ut av denne flotte energirike diagnosen?

Dialogen må være fin mellom skole og foreldre. Man skal ikke krangle, man skal PRATE. Ikke over hodene på hverandre, men øyne til øyne. Man må lære, og man MÅ forstå det.

Om du tenker at det foreldrene sin «skyld» at barnet med ADHD er slik som de er, så må du jaggu lese deg opp på hva diagnosen innebærer. Det er ikke 1986 lengere, vi er kommet en lang vei. Dersom du enda tror at ADHD er «jævelunger», da må du virkelig lese deg opp.

Det eneste foreldrene har skyld i er å sette et barn full av empati og følelser til denne verden, og det er din jobb å ta vare på de egenskapene.

Jobben starter nå! 

Skap magi for ditt barn som har diagnosen ADHD, det kommer dere alle til å vinne på. 

Jeg vil samtidig forsikre alle om at jeg gjør det jeg kan for å spre kunnskap om ADHD i skolene rundt om kring, det er der mitt hjerte ligger.

Magnus

reklamebilde